Et bilde som læreren min var i klassen i syvende klasse. Skjorten kan skimtes en Malma skolens logo.
Det er 26 år siden jeg flyttet fra Kolsva, sommeren etter syvende klasse. Mine foreldre ble skilt, og jeg endte opp i Skåne, i Sjöbo. To måneder før anlegget - med Sven-Olle Olsson på hodet - begynte å offentliggjøre sin posisjon på spørsmålet om flyktninger. For mange, mange år senere unngikk jeg faktisk si til folk at jeg bodde eller hadde bodd i Sjöbo, ble det aldri så mange spørsmål og kommentarer og fornærmelser. Jeg hadde ingenting med noe som opinionen å gjøre. Bare fordi "Sjöbo ånd" ble en media vilkår, betydde ikke dette at det fantes i min hverdag. Sjöbo hvilket sted jeg likte, uansett, og jeg likte det enda snillere.
Jeg trodde det var ganske fint å starte på i Sjöbo. Å kunne gjelde alle den gamle bagasjen fra det tidspunktet Kolsva. Jeg hadde en liten bit på et blindspor i den lille Västmanlandia jernverket samfunnet. Slike blindveier, jeg også senere i livet kommer over, og fant det hyggelig å nå og da starte på nytt. Men nå er det lenge siden jeg følte meg så senere.
I arbeidet med min standup show "Jakten på gull stjerne" Jeg har forsøkt å komme tilbake til Mattias fra den tiden i midten av 80-tallet og føle hva jeg følte da. Det har vist seg litt vanskelig. Jeg har i så mange år malt en voksen og ubetinget syn på hvordan min mellanstadietid og tidlig högstadietid var. Jeg har hatt mine hang ups i disse dager, spesielt det faktum at jeg ble mobbet. At bildet er ikke hele sannheten, har jeg begynt å forstå bare nå. Og det var sinnsykt hyggelig å sortere ut mye av showet. Tro ikke at showet er en slags mobbing historien. Ikke i det hele tatt. Snarere elsket jeg ungdomsskole og jeg har ved flere tidligere anledninger på denne bloggen snakket om hvordan den tiden formet meg til den jeg er i dag. Som så mye annet i livet det er alt litt komplisert.
Men om jeg ble utsatt for mobbing eller ikke, fødte hva jeg følte da en hevn på meg. En sjåfør som ble gradvis selv genererer, ble det en del av meg og førte meg fremover. Så kom den hevn som ønsket om å stadig fusjonere med min bekreftelse behov. Og nå har jeg ingen behov for hevn.
Selv om det ikke er helt sant. Helt siden flytting fra Kolsva har jeg ønsket at barna fra den tiden - de er nå rundt 40 alle sammen - ville vite suksessen jeg har siden hatt i livet. Det er en utrolig dumt og skämmig følelse. Slik skal jeg ikke fortelle. Men hvis det er noe jeg lærte i showet, er det hvor godt det er å kle den skämmiga. Bare ut med det, så jeg slipper å gå og bære den i stillhet.
Sannsynligvis hadde jeg ikke hatt disse følelsene hvis jeg hadde fortsatt å leve i Kolsva og sett de andre barna på skolen vokser opp sammen med meg. Somehow Jeg låste minnene og følelsene på en bestemt tid og sted. Jeg hadde nesten ingen kontakt med Kolsva etter flyttingen, så det var lett å holde minnene forblir uendret og upåvirket av senere hendelser. Hvis jeg hadde fortsatt å vokse opp med mine klassekamerater så sikkert hadde minnet om middelalderen hadde falmet og blitt erstattet av andre, senere minner involverer de samme menneskene.
Det skjer ikke veldig ofte nå til dags, men i minst to tiår hilste klassekamerater fra ungdomsskolen til meg noen ganger i drømmene mine. Ingen ubehagelige drømmer, men bare vanlige drømmer som måtte fylles. Og tydeligvis var det barndommens klassekamerater forbli nær hånd i underbevisstheten min. Da jeg begynte å vokse opp, var de klassekameratene i drømmer også. Noen slags forvokste versjoner av barnas ansikter. Og dette var lenge før Facebook, så jeg egentlig ikke hadde mer kontroll over hvordan de så ut. Det var min underbevissthet ekstrapolert gjetninger.
Men det er med Facebook at denne posen begynner bundet sammen. Jeg har så lenge vært nysgjerrig på hva som skjedde med de gamle klassekameratene. Og i fravær av hevn, så jeg føler i dag, bare en ærlig glede for dem, selv mot de få som kunne noen ganger gjør livet vanskelig for meg på den tiden. De var bare barn da - og jeg var visst ikke lett å forstå. Jeg har begynt å innse ...
Så nå når jeg gjenoppdage klassekamerater fra den tiden på Facebook, så det er med en rar følelse, en blanding av total inngang og en slags glede bare for å se bilder av dem. Jeg har ikke begynt å legge til re-oppdaget ennå - kanskje de bare husk meg - for dem, kanskje er jeg bare en vag person som beveget seg bort og var ikke lenger en del av deres liv. Eller drømmer.
Men jeg ville nok gjerne legge noen av dem. Selv om vi ikke lenger har den minste ting til felles, presenterer de for meg en mistet kontakten med min egen barndom. Og fordi vi ikke har sett eller snakket, for så mange år, er det der kontakten er uberørt.
Middle School dannet meg for bedre eller verre for den personen jeg er i dag. Og jeg så vil beholde og styrke minner fra disse årene, for å ytterligere forstå hvem jeg er og hvorfor jeg ble som jeg var.
Eller er det bare en 40-midtlivskrise.
kommentarer… läs dem nedan eller lägg till en } {9 kommentarer ... lese dem nedenfor eller legg til en }
Hei Mattias,
Veldig godt skrevet. Jeg har gjort litt av det samme, ser men ikke lagt. I så fall føler jeg selv etter noen få gjenforeninger som fra min side er så mye interesse.
Filmen med Björn Kjellman om klassefest er svært apt i denne sammenheng.
Fine.
(Og siden jeg har sett showet vil være ekstra vekt i teksten.)
Henry: Forskjellen er kanskje at du og klassekameratene vokste fra hverandre. Det er ganske naturlig, har det vært for meg på både ungdomsskolen og videregående skole. Men skolekamerater jeg vokste aldri komme bort fra - jeg bodde i anlegget. Mitt forhold til dem er fortsatt på samme nivå som da jeg forlot skolen ved Malma sommer nedleggelse 1985th Selvfølgelig er jeg en klokere person nå og tryggere på mange måter, så det er selvfølgelig ikke med et barns tanker Jeg ser på dem nå. Likevel er 26 år mangler. 26 år, ikke erstattes med et annet bilde av de samme menneskene. Jeg har aldri vært i en klasse gjenforening med dem, fordi jeg aldri gikk ut niende klasse med deg. Og jeg har ærlig talt aldri vært på en gjenforeningsfest med klassen i det hele tatt. I mange år følte jeg ingen tiltrekning tilbake til min high school klasse i Sjöbo, som imidlertid følte jeg mer og mer i det siste. Høy skoleklasse fra Ystad, har jeg alltid ønsket å møtes igjen, men det har ikke vært gjenforening. Jeg ville kanskje se på Bjørn Kjellman filmen på noen punkt, hvis det er så treffende sagt. Bare for å forstå. Og selvfølgelig til min venn Trampe er inkludert i det.
Sandra: Takk! Ja, dette var tanker som jeg opprinnelig hadde ment å adressere i showet, men jeg fant ingen måte å gjøre det så kort som trengs på scenen.
Spennende å lese om dine tanker. Til en viss grad anerkjenne jeg meg i hvordan du føler om dine tidlige klassekamerater, selv om jeg ble uteksaminert fra niende klasse med mest at jeg også gikk på skole med ni år tidligere. Den andre dagen jeg tenkte, ja, at det ville være morsomt med en reunion for å se hva som egentlig skjedde med folk og ja, kanskje det er en 40 midtlivskrise eller bare ren nysgjerrighet.
Jeg tilhørte ikke akkurat et sosialt utstøtt på skolen, og det var derfor en utrolig lettelse å begynne i videregående skole med en helt ny klasse. Jeg ble plutselig ikke lenger misforstått og jeg kunne bli verdsatt for hvem jeg var. Det interessante var at noen av mine gamle klassekamerater som var mer av et sosialt utskudd i barneskolen også gikk på samme high school, og selv de syntes å plutselig endre sin mening om meg. Men det viser virkelig trenger å noen ganger må starte på nytt i en ny kontekst for å komme til sin rett. Også jeg har følt behovet for å bytte sammenhenger de siste årene, og jeg bare tror det er fordi jeg føler seg verdsatt for den jeg er, selv om noen ganger absolutt tror det er en bemerkelsesverdig figur, men vi tilby merkelige figurer som på høyre? :-)
http://anderssparring.blogspot.com/2007/07/jag-har-aldrig-varit-ngon-som-det-r-ltt.html
Andreas: Takk for linken! Det er noe svært interessant å se tilbake på barndommen. Selv om du og jeg hadde så veldig annerledes oppvekst som jeg kjenner meg igjen i den voksen person vilje til å håndtere seg selv som barn. Prøver å forstå seg selv. Og for å akseptere at det faktisk var slik det var. Du må bare kaste bort sine skylapper.
Fredrik: Jeg startet på Sjöbo. Det var ganske kort tid, men på noen måter var high school ut. Jeg begynte på i Ystad i videregående skole. Det holdt det lenger, før mine egne svakheter fanget opp med meg. Jeg startet på hæren. Det var ikke i det hele tatt. Jeg startet på økonomien i Lund. Det gikk på for noen flotte nye fronter. Jeg har i livet begynt igjen og startet over - i sjakk leir i midten skolen, på et språkkurs i England og med prosjekt etter prosjekt. I dag jeg ikke fordi mine svakheter er åpenbare, men fordi jeg ikke kan trekke mer bekreftelse på det aktuelle området. Men, noen ganger når jeg føler ekstra svak eller feil, så den ligger der farlig fristelse og gnager på meg: "Begynn på nytt, starte på nytt! Så alt vil fungere ut! "Det går alltid over. Men det er min sikkerhetsventil på dagen etter behov.
Mobberne er flinke til å fokusere på personer med integritet, glad det gikk bra for deg i livet og at du kan reflektere over hva som skjedde med deg. Jeg ble også mobbet på skolen på forskjellige måter, men det styrket meg og ga meg en kampvilje. I dag føles som den perioden i livet, skole liv, som våkner drømmer, men alt gikk bra for meg, noe jeg har benyttet anledningen til å fortelle tidligere klassekamerater som fortsatt i sitt nærmiljø sammen med sine fordommer og kjedelig liv.
Hello! Så fin som du skriver om noe så viktig. Som påvirker så mange!
Walter: fortid, har jeg ikke snakket mye om mobbing. Mobbingen Jeg løp inn var ingenting sammenlignet med hva mange andre mobbing ofre led. Det hadde nok mer å gjøre med at jeg var en litt spesiell som et barn og ikke passer inn i vanlig form, og jeg likte å skjemme bort meg selv. Jeg led i en del av det, mens det stadig rant av meg og ikke påvirke meg så mye. Jeg er ikke gal om det.
Susanne: Takk! Du går og tenker at ting som dette bare for seg selv, når det egentlig er mange som kjenner seg igjen.