I en Facebook-diskusjon her om dagen skrev jeg litt om hvorfor jeg alltid å se positivt på ting og sjelden stopper å ta livet på alvor. Jeg bare kjøre på.
Det var ganske morsomt å formulere disse tankene for meg selv. Jeg plutselig ble klart på noen ting som var min egen person. Veldig mye selvfølgelig avhenger av oppdragelse og sånne ting er litt vanskelig å gå på akkord med nå som jeg har fullført den 39. Men jeg trodde noen av faktorene som jeg faktisk har meg selv. Her er mine Facebook refleksjoner (i enkel redigering):
Jeg deler mitt liv i små, kortsiktige prosjekter. Det er sjelden jeg gleder meg mer enn maksimalt seks måneder. Jeg har ikke satt mine mål lenger unna enn det, heller. Det gjør hele tiden at jeg møter de fleste av mine mål i livet. Og så, jeg har alltid flere parallelle mål - hvis det ikke fungerer på det en måte så jeg kommer til å være vellykket på en annen front i stedet: bokbransjen, sosiale medier, Sherlock Holmes eller noe annet. Alt avhenger av anledninger som vises når jeg beveger meg videre i livet. Jeg gripe sjansene for rømming. Er jeg bare tilstede og responsiv i ulike sammenhenger så tydelig i disse sjansene.
For meg er det ikke så viktig akkurat hvilke område jeg bør foreta en suksess, men det gir meg tilfredsstillelse og bekreftelse. Det betyr at jeg ofte fundere over livet. Det rett og slett ikke mye å bekymre seg, heller det handler om å løse problemer i mitt lille prosjekt, og det er vanligvis bare spennende. Alle disse jobbene jeg gi meg selv - og som fører til den ettertraktede bekreftelse - at jeg ikke har tid til å ta livet så alvorlig. Det er for mye glede i øyeblikket.
Hvis jeg hadde vært mer politisk samlet eller mer interessert i de store sosiale problemer, ville jeg har sikkert sett det som små prosjekter og har også jobbet med parallelle mål. Selv om jeg alltid gjøre ting de mer egoistiske grunner (for bekreftelse), er det mitt håp at gode prestasjoner fra meg fører til god effekt på andre.
Nå har jeg ingen barn, så jeg finner det vanskelig å sette meg selv i situasjonen for foreldrene. Muligens endre livene til alle som handler veldig mye. Men jeg ville nok prøve noen slags prosjekt tenkning og parallelle tilfeller der også. (Vel, jeg kan ha det som en utopi tross alt.)
Saken er vel også at jeg sannsynligvis mentalt er ikke så veldig voksen. Jeg rett og slett ikke forstår hva du skal gjøre når du tar livet på alvor. Den profesjonelle rolle og i mange andre roller verker jeg forstått uansett, men rent personlig er jeg nok ikke like ansvarlig som du kanskje ønsker å bli når du er på min alder.
Summary: kortsiktige prosjekter og parallelt mål er det alltid driver meg fremover.
Ja, det var min refleksjon i at Facebook diskusjonen. Er det noen som kjenner seg igjen - eller ikke i det hele tatt?
kommentarer… läs dem nedan eller lägg till en } {6 kommentarer ... lese dem nedenfor eller legg til en }
Jeg kjenner meg selv å være prosjekt-drevet og målrettet. Jeg føler meg ikke bra hvis jeg har et prosjekt å kjøre. Long gjør det ved å arbeide på avisen - hvert nummer var et nytt prosjekt. Men nå har jeg gått over til tyngre ting (kjør bok utgiver og resten min første bok i havna i høst).
Kanskje det ville være flott om jeg hadde flere prosjekter på en gang mens du ... Jeg ville nok synes det var moro, men på den annen side har jeg tre barn, og de tre prosjektene per se, så jeg vil nok ikke ta på meg mye!
Interessant, i alle tilfeller lese tankene dine, og du er sannsynligvis rett i at du ikke har mye grubling om det hele tiden har noe som gjør deg glad i øyeblikket.
Pia: Takk for dine tanker! Jeg tror ikke det var fysisk å tolke det slik at jeg har flere parallelle prosjekter (selv om jeg er i og for seg selv, har det). Snarere er det mål som er parallelle. Ved å ha flere baner / mål slik at jeg alltid kan hoppe til banen som er mest gjennomførbare for øyeblikket. Siden felles mål er å føle seg bra, så det spiller ingen rolle hvilken vei jeg velger. Jeg jobber eksempel hardt på sosiale medier-spor for å komme noen slags milepæl der, men så kanskje jeg skal hoppe til bokbranschdebatterandet fordi den åpner opp muligheter for å komme videre der, eller noe som skjer på Stockholm-by-turn -front som jeg kan jobbe med. Den forrige kurs, kan jeg alltid hopper tilbake til - og da er det aldri å ta et skritt tilbake, men det er ofte med mer tillit til at jeg spiller på ting igjen. Jeg kan utvikle seg i for eksempel bokbranschfronten ved å holde tritt med sosiale medier for en stund, men jeg virkelig ikke avhengig av bokbransjen å gjøre. Som hvert nye prosjekt gir meg ny lærdom jeg kan bruke det til mine andre interesser.
Jeg er enig med deg at det er godt å ha kortsiktige mål, og jeg ser visdommen i å ha flere parallelle. Mens jeg kan forbanne meg selv noen ganger fordi jeg ikke gå inn til 100 prosent i én ting, men har alltid noe på siden av, litt sånn, som jeg tror har stoppet meg fra å oppnå en viss suksess. Noen ganger tror jeg at man for eksempel Vil gi en ting 100 prosent for en stund, for å se hva som skjer, men noe i baklommen hvis det viser seg at det ikke kommer hele veien, men det er meg.
Men bør du aldri miste et barn på hjertet. For hva i all verden betyr det å vokse opp? Betyr det at du bør være kjedelig? Har du å kjøpe sko, og slutte å ha nitbälte? Volvo og hunden og hele balletten ... Jeg trenger å snakke om politikk og overtidstimer når du møter noen og det er "stygt" å gå på eventyr film på kino? Nei, jeg har sverget med Pippi Langstrømpe, jeg aldri vil bli Sture, og jeg håper å sitte til jeg dør.
I motsetning til deg, tror jeg imidlertid at man burde ha et langsiktig mål, parallelt med den korte. Det kan dreie seg om samme emne, og selv, eller en kombinasjon av flere korte, f.eks Jeg ønsker å få boka utgitt, og jeg ønsker å gi ut en leilighet hvor jeg spiller bass. Lang sikt ønsker jeg å leve det kunstneriske arbeidet. Først, selvfølgelig skje før den andre kunne være mulig i dette tilfellet. Jeg alltid ser meg selv som jeg gjør, og da jeg tilfeldigvis har en sideprosjekt som for tiden gir meg en inntekt å overleve på.
En gal ting jeg liker er at du kan være fornøyd og lykkelig ting i livet som ikke er arbeidsrelaterte. Bare for å oppnå en hobby. Self-feeds meg opp Siamese katter. Det er definitivt ikke rik, kanskje du går rundt, hvis du er heldig. Men gleden av å se nytt liv kommer til verden og til å forhåpentligvis komme til å følge dem videre i livet når den nye eieren gir dem sin kjærlighet, er det ekstremt tilfredsstillende. Like morsomt, men i en helt annen måte å gjøre en vellykket fest for en større lukket gruppe og se gjestene overrasket og glade ansikter, så du også fornøyd.
Wow hva en langt det var, men det involvert:)
En ting som er morsomt for deg, Mattias, er at du skriver så unabashedly for bekreftelse. Vi ønsker at alle skal ha det, og noen (sannsynligvis mange i vår bransje) mer enn andre, men ofte er det ingenting vi lagt ut. Vi snakker om vårt ønske om å "utvikle" og "lære nye ting", og ganske riktig, men til syvende og sist vi jakter for bekreftelse. Folk til å si at vi er gode, dyktige, har vi lykkes. Så jeg synes det er flott at du sier at det er, at visse ting vil gi deg en bekreftelse. Jeg vil også være bedre i stand til å si det rett ut.
Og Anna, jeg tror det er ganske godt å ikke være 100 prosent på ett sted, uten å ha noen ulike emner. Spesielt i tilfelle av profesjonelle / private. Jeg skal jobbe med det, for å bli bedre på et annet spor :-)
Ganske alvorlig. Når jeg trodde du kunne ikke være klokere å gå og klype med nye visdom. Jeg liker hvordan du tenker og har tenkt og grublet på det en stund nå. Jeg tror at jeg er også ganske prosjektdrevet, forskjellen er at jeg alltid, alltid, har vært å tenke hvor stor alt kommer til å være "etter det, og det har blitt gjort / skjedd" i stedet for å prøve å leve i nuet. I stedet for å nyte den oversettelse som jeg nå gjør (ikke bare at det er en veldig morsom bok å oversette, og det er noe jeg alltid ønsket å gjøre og har risikert mye å komme hit) så vil jeg bare hvor morsomt høsten vil være bare meg blir ferdig med denne.
En liten wishy-washy, var det, men det er sent. Jeg har i hvert fall tenkt til, og jeg takker dem for.
Anna: Ja, jeg kan vel også ofte et hundre prosent i ting, men for svært korte perioder. Derfor er jeg avhengig av å ha kortsiktige prosjekter. Vil langsiktige prosjekter slik at det alltid noe annet som fange oppmerksomheten. Og jeg ønsker også muligheten for å ha ganske kort varsel for å kaste meg inn i nye og spennende ting.
Men jeg har ingen store langsiktige mål. Selvfølgelig er det ting jeg drømmer om, men det er så mange ting og det gjør ikke så stor rolle akkurat hvilken av disse tingene gå i oppfyllelse. Jeg tror at jeg kontakte meg for å investere for mye tid i en stor langsiktig mål, fordi jeg mistenker at sjansen er så liten at jeg oppnådd det. Og muligheten for stor bekreftelse av en enkelt big deal ikke oppveier jo større er sjansene for bekreftelse av en rekke små ting. Jeg vil heller være stor i en liten verden, om enn liten i størrelse.
Min måte å arbeide gjør nok at jeg aldri vil bli virkelig stor i alle felt, men det gjør meg veldig bra under hele veien og ikke bekymre deg direkte motgang. Det passer meg ganske enkelt.
Pia: Ja, det er ikke benektes. Det er den bekreftelsen vi var ute etter, i større eller mindre grad avhengig av hvem vi er som mennesker. Men det er nok som du sier, det er litt tabu å søke bekreftelse. Det er som om at psykologi snack at du bryr deg ikke. Men det er så grunnleggende menneskelig ønske om å ha kreditt for ting du har gjort det bra, og ikke bare kritikk for de tingene vi har gjort dårlig, så det er bare bra hvis vi nevner tingene ved deres rette navn.
Mens jeg ser meg selv slik jeg noen ganger gå litt fiske etter komplimenter. Jeg prøver å se opp for det, men noen ganger trenger bekreftelse så stor at jeg må meddele mine omgivelser at jeg har gjort noe bra - og at jeg har lidd for å oppnå det med Braig. På denne måten er nok prosjekter martyr ganger en nøyaktig beskrivelse av meg.
Helen: jeg sannsynligvis også se fremover og tror det vil være hyggelig å klare et prosjekt, spesielt når det går inn som tøff siste fasen når du virkelig tror at prosjektet er fullført og du bør bare gjøre det aller siste ...
Men jeg fryder meg alltid veldig mye på prosjektet når det går bra. Kanskje det er fordi de fleste prosjektene jeg jobber med er så sosialt - ofte når jeg skriver bøker, er det i samarbeid med andre mennesker. For meg bokskrivandet en måte å sosialisere.
trackback } {1 trackback}